Emosjoner som redskap for selvrefleksjon før feltarbeid med barn

Abstract

Å gjøre emosjonelle erfaringer gjennom et forskningsprosjekt er en gjenkjennelig opplevelse for de fleste forskere. Likevel blir emosjonene i varierende grad gjenstand for refleksjon, og enda sjeldnere innlemmet som del av publikasjoner (Bondi, 2005). Vitenskapsteoretisk utgangspunkt og fagtradisjoner kan være begrunnelser for å nedtone emosjonene, men selv kvalitativ forskning som anerkjenner emosjonenes betydning, vier dem begrenset plass. Liz Bondi (2005) hevder at bevisstgjøring av emosjonene kan tilføre et forskningsprosjekt ny kunnskap. Denne artikkelen undersøker påstandens gyldighet for en ph.d.-student i forkant av et langvarig feltarbeid i barneskolens førstetrinn. Gjennom en autoetnografisk tilnærming blir sentrale emosjoner på det nevnte tidspunktet bevisstgjort og behandlet. Resultatet er ny kunnskap som er av betydning for studentens forestående feltarbeid, men også for forståelsen av seg selv i en forskerrolle. Artikkelen bidrar med konkrete forslag til hvordan emosjoner kan innlemmes tidlig i en forskningsprosess. I tillegg gir den et tidsavgrenset innblikk i en identitetsreise fra en undervisningsverden til en forskningsverden. På denne måten kan artikkelen være til inspirasjon for andre ph.d.-studenter, deres veiledere og kanskje også erfarne forskere som ønsker forandring i eget forskningsarbeid.

Keywords

• emosjoner i forskningsprosessen
• autoetnografi
• førsteklasse
• barn i forskning