Perspektiver

Abstract

Hva har preget nyhetsbildet våren, sommeren og tidlig høst 2023? Manglende respekt for lærere, lærermangel og lærere som slutter, håndhilsingsnekt på skoleavslutning (handler det om religion eller mangel på respekt, begge deler eller noe helt annet?), Sannhets- og forsonings­kommisjonen, koranbrenning, politikeres etikk og moral og demokratiets stilling, habilitetsspørsmål, flom og klimaendringer, lokalvalg, og til slutt, en ny liten covid-bølge. Vi hangler og hoster, men vi begynner å bli vant til det nå, og vi føler ikke lenger at vi blir sett på som spedalske når vi nyser på bussen. Jeg prøver litt febrilsk å knytte bidragene i dette åpne nummeret til noen av disse sakene, og jeg tror det går sånn noenlunde, selv om dette nummeret spriker litt. Nummeret består av tre forskningsartikler, en refleksjonsartikkel og to bokomtaler. Tonje Baugerud har skrevet om kjerneelementet å kunne ta andres perspektiv, og ser på utfordringer lærere og elever stilles overfor i møtet med dette. For hvor bevisste er lærerne på sin egen posisjon i møte med elever med ulik bakgrunn? Klasserommet er langt ifra et nøytralt rom, og både lærere og elever bringer med seg sine levde erfaringer inn i undervisningssituasjonen. Hvilken forskjell er det for majoritetselever å ta minoritetenes perspektiv og omvendt? Og hva betyr det at «[s]amiske perspektiver inngår» i kjerneelementet, nærmest som et appendiks eller suffiks til andre perspektiver? Baugerud viser hvordan kjerneelementet tar en rekke ting for gitt, og ved hjelp av fenomenologi og kritisk raseteori undersøker hun hvordan undervisning med fokus på det å ta andres perspektiv kan erfares i et mangfoldig klasserom. Michael Hertzberg tar for seg religionskritikk i klasserommet i sin artikkel, der han lanserer begrepene vulgærkritikk og essenskritikk som nye kategorier innen religionskritikken. Med dette søker han å «utvide rommet for hvordan vi snakker om kritiske utvekslinger» (s. 152) og å gi lærere verktøy for å diskutere religion i undervisningen. Hertzberg illustrerer hva som ligger i begrepene vulgærkritikk og essenskritikk gjennom eksempler fra forfatter og artist Jenny Hval og tegneserien Pondus. Slik gir artikkelen et lite frempek mot det annonserte temanummeret om religionsundervisning og populærkultur, som utkommer i 2024. I likhet med Baugerud tar også han opp mangfoldets skyggesider, og hvordan sårbarhet og andregjøring kan bli ekstra tydelig fra minoritetsperspektiv i møte med religionskritikk: «Mens man i en privilegert posisjon kan jazze litt rundt hvor fantastisk mangfold er på sine ulike måter, er mangfold for andre grupper noe som er ontologisk truende, en type livsvilkår og kategorisering (som forskjellighet) som man stadig må forholde seg til, enten det er ved motstand, aksept, resignasjon, opprør, frustrasjon eller annet» (s. 161). Dersom noen skulle ha glemt koronanedstengingen i 2020, får vi i nummerets tredje forskningsartikkel en påminnelse om realitetene fra undervisningen fra PC-en på hjemmekontoret. Kristine Toft Rosland og Audun Toft tar oss med tilbake til dette annus horribilis og den første nedstengningen våren 2020. Hvordan håndterte religions- og etikklærere den nye arbeidssituasjonen, i hvilken grad opplevde de autonomi, profesjonelt rom og støtte fra skoleledelsen? Og hvordan håndterte de ansvaret, for elever i en vanskelig situasjon, for å oppfylle læreplanmål og for å oppnå vurderingsgrunnlag under så ekstraordinære forhold? Dette er spørsmål Rosland og Toft har stilt religionslærere i den videregående skolen i sin undersøkelse av profesjonelt rom, frihet og ansvar under koronanedstengingens første fase. Prismets eier, IKO, arrangerer hver høst Trosopplæringskonferansen, et arrangement som tiltrekker seg en stor mengde deltakere fra hele landet. Her står barn og unges perspektiv i fokus. Odd Ketil Sæbøs refleksjonsartikkel i dette nummeret tar for seg barnets stilling i teologien. Han benytter impulser fra frigjøringsteologi og fenomenologisk barneteologi i sin drøfting av barnets gudsrelasjon. Ved hjelp av bibeltekster og tekster hentet fra kristen spiritualitet fra antikken og frem til moderne tid reflekterer han over barnets rolle som fullverdig menneske i kirkelig læring. Videre stiller Sæbø spørsmål ved kirkens grunnlagstenkning i utviklingen av forslag til nye planer for kirkelig undervisning, og stiller seg i det hele tatt kritisk til bruken av selve begrepet «undervisning» i denne sammenhengen. Sammen med Prismets redaksjonsmedlem Elisabeth Tveito Johnsen skal Sæbø ha et seminar om nettopp denne problematikken på Trosopplæringskonferansen 18. oktober, men de av dere som ikke får vært der kan lese om det i dette nummeret. Til slutt kan vi by på to bokomtaler: Robert Kvalvaag har anmeldt Estetiske arbeidsmåter i KRLE-faget, redigert av Kim Larsen og Ståle Johannes Kristiansen, og Per Bjørnar Grande omtaler Øystein Brekkes Religionshermeneutikk. Forståing i ei polarisert tid. Begge disse skriver seg inn i en pågående diskusjon innen religionspedagogikken/religionsdidaktikken, og begge er, med Kvalvaags egne ord (om Estetiske arbeidsmåter), «spennende bidrag til samtalen om hva KRLE-faget kan inneholde og være» (s. 222). Så med dette gjenstår bare å si god leselyst og kjør debatt! God lesning! Cathinka Dahl Hambro Redaktør