Sjøfolk og velferdsstaten

Abstract

In many respects seafarers were regarded as being different from other groups in the society. When the welfare schemes were introduced, the arguments were seafarers’ hard workdays, their separation from home, their sufferings and losses during wartime and the fact that they normally did not have the opportunity to enjoy the same tax-financed benefits as the rest of the population. The seafarers themselves often felt separated from the Norwegian community and it is likely that they did not feel that the welfare programs established for them fully compensated for the challenges of being at sea. Universalisme blir gjerne trukket fram som et kjennetegn som skiller de nordiske velferdsstatene fra velferdsregimer i andre deler av verden. Universalisme vil si at staten sørger for skattefinansierte ytelser som omfatter alle (etter visse kriterier). I Norge er barnetrygd og medisinsk behandling eksempler på rendyrkede universelle goder. Historikere har imidlertid påpekt at velferdsstaten har vokst fram rykkvis og organisk, og at ulike grupper har blitt prioritert ulikt. Universalisme har ikke alltid vært det viktigste prinsippet. Den svenske historikeren Klas Åmark har understreket at velferdsstatene har utviklet seg i spennet mellom behovsprøving og universelle løsninger. Han mener at utviklingen må undersøkes historisk for å avdekke hvilke prosesser og drivkrefter som har skapt dagens velferdsstat. Særordningene for sjøfolk illustrerer Åmarks poeng: Her var det en gruppe som ble særbehandlet på grunn av yrkets karakter. En annen side ved velferdsordningene for sjøfolk var at de var en del av rammebetingelsene for skipsfarten. Ordningene påvirket arbeidsmarkedet for sjøfolk og rederienes mannskapsutgifter, og kan dermed også ses i en næringspolitisk sammenheng. I denne artikkelen tar jeg for meg innføringen av velferdsordningene for sjøfolk etter andre verdenskrig i spennet mellom et ideal om universalisme, hensyn til sjøfartsnæringen og antagelser om sjøfolks særegne behov og utfordringer. Hvordan ble disse ulike hensynene balansert, og hvordan ble særordningene for sjøfolk begrunnet? En slik analyse kan også kaste lys på sjøfolks posisjon i det norske samfunnet, i videre forstand. De utenlandske sjøfolkene på norske skip er interessante i denne sammenhengen. De var omfattet av noen av velferdsordningene, men ikke alle. Å studere hvor grensene ble trukket for velferdsarbeidet og hvem som ble inkludert og ikke i de ulike ordningene, vil belyse ordningenes karakter og hvilke hensyn og motiv som lå bak dem. I perioden etter andre verdenskrig var det fire velferdsområder for sjøfolk som var sentrale, og som vil studeres her: Statens velferdstjeneste for handelsflåten, tilgang på helsetjenester, sjømannsskatt og sjømannstrygd. Analysen bygger først og fremst på offentlige dokumenter og stortingsforhandlinger. Dette er normative kilder fra politiske prosesser. Som jeg vil komme tilbake til, er ikke kildene egnet til å belyse sjøfolks egne opplevelser. De gir derimot innsikt i argumentasjonen til de sentrale politiske aktørene i oppbyggingen av velferdsordningene. Tidsmessig vil jeg konsentrere analysen om de første årene etter andre verdenskrig, da særordningene ble introdusert. Når det gjelder utenlandske sjøfolks tilgang på velferdsgoder, trekkes analysen noe fram i tid. Begrepene norske og utenlandske sjøfolk er ikke helt entydige. Det varierte hvem de ulike ordningene omfattet. Det er nettopp disse grenseoppgangene jeg vil ta for meg i diskusjonen nedenfor. De ulike velferdsordningene gjaldt på norske skip, det vil si skip under norsk flagg. I perioden rett etter andre verdenskrig gjaldt dette de fleste skip i norsk eie, siden det var vanskelig å registrere skipene i andre land før slutten av 1970-årene. Utflaggingen medførte nye spørsmål knyttet til sjøfolks rettigheter, men det faller utenfor denne artikkelens tidsavgrensing.

Keywords