Teologisk Tidsskrift (Oct 2024)
Religionshermeneutikk: Nytt paradigme for skolens religions- og livssynsundervisning?<subtitle>Et bokessay om Religionshermeneutikk: Forståing i ei polarisert tid av Øystein Brekke</subtitle>
Abstract
Religionshermeneutikk: Forståing i ei polarisert tid av Øystein Brekke, professor ved OsloMet, lanserer et nytt vitenskapelig paradigme for religions- og livssynsfaget i skolen. Etter Brekkes oppfatning trenger RLE-faget en livssynsåpen ontologi for å kunne tilby kritisk, pluralistisk og humanistisk danning på det verdimessige og livssynsmessige feltet (s. 49). Brekke utvikler sine resonnementer med utgangpunkt i to såkalte diskursive makttekster, Bengt-Ove Andreassens Religionsdidaktikk: En innføring (2012/2016) og Ingvild S. Gilhus og Lisbeth Mikaelssons Nytt blikk på religion (2001). Ifølge Brekke er den religionsvitenskapelige didaktikken Andreassen står for, et symptom på grunnleggende vitenskapsfilosofiske misforståelser som han mener har forplantet seg som normalvitenskap innad i norsk religionsvitenskap (s. 64). I den forbindelse fremmer Brekke synspunktet at teologien er en ressurs for RLE-faget, fordi teologien har lang erfaring med å gjøre rede for og håndtere sin egen partiskhet og posisjonalitet (s. 233–34). I dette bokessayet reiser jeg spørsmålet om Religionshermeneutikk bidrar til en polarisert forståelse der teologien, sammen med filosofien, skal redde skolen fra den religionsvitenskapelige religionsdidaktikken. Brekke kritiserer religionsvitenskapen for en opposisjonsfaglig selvforståelse, men uten at han gir plass til en selvkritisk refleksjon over det jeg vil betegne som teologiens inklusjonsfaglige selvforståelse. Jeg tror ikke religionshermeneutikk vil bli den nye betegnelsen som overtar for religionsdidaktikk, men jeg er ganske sikker på at Brekkes bok svekker synspunktet at religionsvitenskap bør være religionsdidaktikkens primære eller eneste legitime basisfag.
Keywords
