Evidensbasert praksis – et veiskille i sosialt arbeid

Abstract

Blant forskere og praktikere har det de siste tiårene vært et økende søkelys på evidensbasert praksis (EBP) i sosialt arbeid. EBP vært gjenstand for omfattende kritikk, blant annet har forskere og sosialarbeidere hevdet at det tilhører positivistiske tradisjoner, og utgjør en trussel mot tradisjoner i sosialt arbeid. Dette har ført til forvirring, misforståelser og barrierer for implementeringen av modellen. EBP har også vært gjenstand for nytolkninger i implementeringsøyemed. I denne artikkelen redegjør vi for to overordnede tolkninger av evidensbasert praksis: den kritiske vurderingstilnærmingen og retningslinjetilnærmingen. Den kritiske vurderingstilnærmingen forutsetter at sosialarbeidere skal kritisk vurdere best tilgjengelig forskningskunnskap og inkorporere denne kunnskapen med sin praksisutøvelse, samtidig som de ivaretar klientenes verdier og preferanser. Tilhengere av retningslinjetilnærmingen mener at kritisk vurdering av forskning i hovedsak bør overlates til eksperter på området. I denne artikkelen redegjør vi for forståelser og fortolkninger av EBP-modellen, presenterer vitenskapsteoretisk kritikk av de to tilnærmingene og diskuterer hvilken innflytelse de kan ha på sosialt arbeids praksis.

Keywords

• evidensbasert praksis; kunnskapsbasert praksis; neoliberalisme; sosialt arbeid
• evidence-based practice; EBP; critical appraisal; social work; neoliberalism