Nansens <i>På ski over Grønland</i>

Abstract

I 1888 foretok Fridtjof Nansen og fem ekspedisjonsmedlemmer en skiferd over den mektige innlandsisen som dekker størsteparten av Grønland. I reiseskildringen På ski over Grønland, som kom ut første gang i 1890, beretter han ikke bare om ferden over isen, men dekker også de dramatiske omstendighetene rundt ilandstigningen på østkysten, planlegging og utstyr, møter med eskimoer og grønlendere og mer vitenskaplige emner, som Grønlands geologi, topografi og metrologi. Etter tilbakekomsten til Norge fikk Nansen ros og berømmelse som stod i proporsjon til motgangen han møtte fra han fremla planene første gang i 1887. I det 21. århundret beviser nyutgivelsen av På ski over Grønland at han har beholdt sin popularitet og status som polarhelt og oppdager, til tross for at alle polområder nå er gjennomtrålet av eventyrlystne polfarere på jakt etter grensesprengende opplevelser. Hva er det som gjør at denne reiseskildringen ikke har mistet sin aktualitet, selv om selve hovedbragden, skituren over innlandsisen, kanskje har mistet litt av sin evne til å imponere? I denne oppgaven vil jeg argumentere for at årsaken til På ski over Grønlands vedvarende popularitet ikke utelukkende ligger i Nansens bragd, selv om man selvfølgelig ikke skal undervurdere denne, men i det faktum at reisen og fortellingen tilfredsstiller et av reiselitteraturens fremste krav, det at det foreligger et møte mellom et reisende jeg og en fremmed verden. Det som gjør denne boka levedyktig er at vi i denne beretningen har en tydelig og tilstedeværende forteller som med glede og innlevelse deler sine personlige inntrykk i møtet med det fremmede. Jeg vil også, ved hjelp av Carl Schøyens I sameland, som kom ut i 1924, vise hvordan en bok mister sin aktualitet når et slikt møte ikke finner sted.

Keywords

• Fridtjof Nansen
• På ski over Grønland
• reiseskildring