Gatebarnet som offer og helt

Abstract

Denne artikkelen har som utgangspunkt at metodiske og metodologiske valg aldri er nøytrale, men bygger på dominerende politiske agendaer og teoretisering av feltet. Gjennom å granske utviklingen av gatebarnfeltet de siste 30 årene tydeliggjøres konturene av to ulike paradigmer, kalt ‘Offerrollen’ og ‘Helterollen’: Hovedtendensen på 1980-tallet var å basere seg på ‘ekspertstemmer’, og portrettere gatebarn som ofre i patologiserende, umyndiggjørende og deterministiske ordelag. Forskningen med gatebarn innenfor den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen utover 1990-tallet innebar en helomvending, hvor en rekke medvirkningsorienterte studier ofte portretterte unge gatebeboere som handlende og resiliente. Denne sammenstillende analysen identifiserer tre utfordringer med de to paradigmene; essensialisering av barnet, unyansert fremstilling av barnets aktørskap knyttet til strukturelle føringer og hindringer, og fravær av voksenrelasjoner i framstillinger av barns liv på gata. Longitudinell etnografi foreslås for å unngå homogenisering av gatepopulasjoner og et overdrevent fokus på barns aktørskap gjennom å reintegrere et strukturelt og intergenerasjonelt perspektiv. Avslutningsvis knyttes diskusjonen til den mer generelle debatten rundt utviklingen av den tverrfaglige barne- og barndomsforskningen, med et kritisk blikk på diskursen om ‘det kompetente barnet’.

Keywords

• Medvirkningsorienterte metoder
• barn
• aktørskap
• etnografi
• gatebarn
• barndomssosiologi