Tvilsomme informanter, troverdig forskning?<subtitle>Refleksjoner over intervjuet som forskningsmetode, med utgangspunkt i en studie av tilreisende fattige fra Romania</subtitle>

Abstract

Bør forskere tro på det folk sier i intervjuer? Den utstrakte bruken av intervjuer i samfunnsforskningen har de siste årene møtt kritikk fra flere hold. Jeg argumenterer her for at kritikken er overdrevet, men likevel peker på reelle utfordringer som må håndteres. I tråd med en pragmatisk vitenskapsforståelse argumenterer jeg for at måten disse utfordringene håndteres på avhenger av hvordan man ønsker å analysere dataene. For å illustrere, beskrives to dimensjoner – mellom henholdsvis diskurs-orienterte og handlings-orienterte tilnærminger på den ene siden, og mellom erfaringsnære og kritiske tilnærminger på den andre. Til sammen danner disse et epistemologisk rom, der ulike strategier for tolkning og analyse av intervjubasert empiri kan plasseres. Med dette som utgangspunkt diskuteres de metodiske utfordringene i en studie av tilreisende tiggere og gatearbeidere fra Romania, basert på et omfattende kvalitativt og kvantitativt intervjumateriale. Her ble tre konkrete strategier benyttet for å styrke troverdigheten: tykke beskrivelser, triangulering og tillit. Disse gjorde det mulig å trekke gyldige slutninger om sosial praksis basert på intervjuer med informanter som ikke alltid hadde interesse av å være helt ærlige. Troverdighet i intervjubaserte analyser vil imidlertid alltid hvile på et element av taus kunnskap og skjønnsutøvelse i møte med informantene.

Keywords

• Intervjuer
• marginaliserte grupper
• troverdighet
• epistemologi
• interviews
• marginalized groups