FN-sporet i norsk utenrikspolitikk

Abstract

Artikkelens første del viser hvordan FN blir representert på to forskjellige måter i norsk utenrikspolitisk debatt: på den ene side pragmatisk, som legitimeringsarena for ført politikk, og på den annen ideologisk, som alternativ til Nato-orientert politikk. Spenningen mellom de to kommer tydelig frem idet begrepet «FN-sporet» ble vanlig i norsk utenrikspolitisk ordskifte omkring Irak-krigen (2003), og umiddelbart ble brukt på begge måter. Del to viser at det kun er i offentlig politisk diskurs FN representeres på disse to måtene; i diplomatisk diskurs er det bare den første representasjonen som forekommer. Del tre, som er normativ, er et dobbeltangrep på den ideologiske representasjonen av FN. Første ankepunkt er et generelt forsvar av pragmatisme og en avvisning av ideologi i utenrikspolitikken. Andre ankepunkt er et konjunkturavhengig forsvar av pragmatisme; i en internasjonal orden som i tiltagende grad domineres av stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, er utfordringen for Norge nå er å kjempe for at mest mulig av internasjonal politikk avgjøres i multilateral sammenheng. Hva slags multilateral sammenheng det dreier seg om, er underordnet. Jeg konkluderer med at det er en grunn til at betydningen av FN-sporet som et alternativ til Nato-orientering blir en stadig mer marginalisert betydning i norsk debatt, nemlig at en slik posisjon fremstår som rigid og derfor ubrukelig.

Keywords

• fn
• norsk utenrikspolitikk
• multilateralisme
• norske partier