Arbeiderpartiet og klassekrigen

Abstract

The Norwegian Labour Party was shaken to its foundations when the 21 conditions of admission to the Comintern were made public in the summer of 1920. These conditions were based on the Bolshevik belief that the world was in a state of revolutionary civil war between the international proletariat and the international bourgeoisie, where the revolutionary movement needed iron discipline, military efficiency and strict loyalty to win. As a new Comintern member, the party was confronted with organizational principles foreign to the longstanding grassroots’ traditions of the Norwegian labour movement. Yet, surprisingly, there was much support for a fundamental reform of the movement. Historians have traditionally explained this by highlighting factors that are limited to the Norwegian context. This article argues that the dramatic international situation, most notably the Soviet Red Army’s march on Warsaw, and the dominant perception of its role in the communist movement, must also be taken into account. This framed the debate in such a way that it put opponents and sceptics on the defensive, while giving supporters a flying start in the long party struggle over the Moscow connection. Jeg vil i denne artikkelen anlegge et internasjonalt og idéhistorisk perspektiv på den første fase av tesestriden i Norge i 1920. Denne korte, men viktige fasen strekker seg fra Moskvatesene ble fremlagt på et møte i Arbeiderpartiets sentralstyre i slutten av august til en midlertidig kompromissløsning kom på plass mellom partiet og Komintern i midten av oktober. Artikkelen vil rette søkelyset mot to underkommuniserte aspekter ved striden. Det første er den spesielle internasjonale konteksten sommeren og høsten 1920, som ga de russiske kommunistenes linje en særlig tyngde. Det andre aspektet er de ideologiske forståelsesrammene de internasjonale begivenhetene ble tolket innenfor. Jeg vil hevde at den situasjonsforståelsen som dominerte blant bolsjevikene i Russland i sine grunntrekk også hadde fått innpass sentralt i Arbeiderpartiet, og at dette la klare føringer for hva som ble ansett som en hensiktsmessig organisering av partiet. Jeg vil deretter argumentere for at disse to sammenvevde aspektene har forklaringskraft for utfallet av første fase av tesestriden. Først vil jeg kort gjennomgå tidligere fremstillinger av temaet. I boka Moskva-tesene i norsk politikk (1972) viser Knut Langfeldt hvordan situasjonsforståelsen som lå til grunn for Moskvatesene tidlig ble et stridstema mellom representanter for sosialdemokratene og Den nye retning i Arbeiderpartiet. Disse to hovedgrupperingene hadde over flere år kjempet om kontrollen i partiet, og sosialdemokratene var i 1920 et presset mindretall. Komintern krevde nå at mindretallet ble ekskludert. Skillelinjen mellom sosialdemokratene og Den nye retning var allerede klart opptrukket. I de fleste vesteuropeiske arbeiderbevegelser, deriblant i Sverige og Danmark, dominerte sosialdemokratene. I den norske arbeiderbevegelsen, som i 1920 fremdeles var samlet i ett parti, var sosialdemokratenes kamp for kontrollen over partiet i realiteten tapt, selv om de gjorde et forsøk på å forhindre partiets aksept av Kominterns organiseringskrav i august–oktober. Det var kun et spørsmål om tid før sosialdemokratene selv forlot partiet eller ble kastet ut – helt i tråd med Moskva-tesene. Sosialdemokratene nektet å akseptere at den internasjonale klassekampen var kommet inn i en nødvendig fase av borgerkrig, og gikk med dette imot hele grunnlaget for tesene. Knut Langfeldts fremstilling av tesestriden gir så vidt jeg kan se ingen forklaring på hvorfor flertallet av partiets sentrale ledelse ser ut til å ha akseptert eller valgt ikke å stille spørsmål ved det samme. Åsmund Egge hevder i Komintern og krisen i Det norske Arbeiderparti (1995) at Den nye retning nærmest som en selvfølge gikk inn for medlemskap i Komintern i 1919, og at dette ikke endret seg etter kongressen i 1920: «Striden om ‘tesene’ førte til en avskalling av partiets høyrefløy. Men for øvrig kunne det se ut som om tesene hadde en overveldende oppslutning», skriver han. Egge gir liten forklaring på denne overveldende oppslutningen. Jorunn Bjørgum er så vidt jeg kan se den eneste historiker som har sett et behov for å forklare den tidlige oppslutningen om den radikale nyorganiseringen. Hun gjør det ved å peke på redaktør i Social-Demokraten Olav Scheflos demagogiske, men effektive «vinklinger, argumentasjonsform og resonnementer» til støtte for Kominterns organisasjonskrav. Bjørgum kommenterer kort at Scheflos agitasjon pågikk «mot et bakteppe av seierrik fremgang for den røde siden i krigen i Russland og reportasjer om denne ble daglig presentert i Social-Demokraten», men ser ikke ut til å tillegge denne krigssituasjonen noen større vekt som forklaring på at Scheflos kampanje kunne bli mottatt så velvillig i partiet. Hennes sentrale poeng er snarere at Olav Scheflo villedet leserne av partiets hovedorgan ved å sette bevæpning opp som en defensiv forsvarsstrategi, noe som var en feilfremstilling av tesenes offensive og revolusjonære perspektiv. Bjørgum vektlegger altså utviklingen av partiopinionen i de viktige første ukene i sin forklaring på utfallet av tesestridens første fase. Hennes perspektiv er aktørbasert og nesten utelukkende fokusert på maktkamp innenfor Den nye retning. Som andre historikere på feltet, behandler hun den internasjonale konteksten som en bakgrunn for beslutningen om Moskva-tesene i Komintern, men ikke som en integrert faktor som kan bidra til å forklare tesenes oppslutning i Norge. Bjørgums makt- og aktørperspektiv belyser en viktig side av tesestriden, men jeg vil hevde at Olav Scheflos personlige rolle kun kan være en del av forklaringen på at tesetilhengerne fikk et så sterkt overtak over teseskeptikerne. Jeg vil drøfte og kritisere enkelte sider av Bjørgums tolkning, men mitt hovedanliggende er å utfylle hennes og andre historikeres fremstilling av tesestriden. Jeg vil argumentere for at bolsjevikenes ideologisk pregede tolkning av den internasjonale situasjonen, og dens logiske implikasjoner, også i Norge satte rammer for debatten på en måte som var til fordel for tilhengere av Moskva-tesene. Først vil jeg imidlertid rette søkelyset ut over Norges grenser, for å vise konteksten som ga næring til troen på at den internasjonale klassekampen befant seg i «borgerkrigens fase».

Keywords