Det autoritære og sublime Norge i Henrik Wergelands «Paa Havet i Storm» (1834)

Abstract

I denne artikkelen undersøker jeg Henrik Wergelands store og kaotiske dikt «Paa Havet i Storm» (1834). Jeg gjør rede for diktets overordnede linjer, både fordi dette mangler i Wergeland-forskningen, og fordi det er viktig for den grunnleggende tekstforståelsens del. Hovedsaken i denne artikkelen er likevel ett utvalgt aspekt ved diktet, nemlig diktjegets forhold til og syn på fedrelandet. Diktjegets opplevelse av fedrelandet lar seg lese i forlengelsen av en kanskje mindre kjent opplevelse av Norge i tiden da diktet ble skrevet. Ifølge historiske utlegninger slår en bølge av pessimisme og mismot over det norske folk i årene etter 1814, samtidig som tro og kjærlighet fortsatt rår. Det er denne dobbeltheten som preger Wergelands dikt, noe som blir tydelig blant annet ved at jeget opplever fedrelandet som sublimt. Dette viser jeg ved hjelp av Edmund Burkes teorier om det skjønne og det sublime. Samlet sett får man en annen fremstilling av fedrelandet enn man forventer i Wergelands diktning. Avslutningsvis trekker jeg imidlertid inn Den engelske Lods (1844), som viser at man i det minste finner en fremtidsoptimisme på vegne av fedrelandets utvikling dersom man ser forfatterskapet under ett.

Keywords

• Wergeland
• Paa Havet i Storm
• fedreland
• autoritet
• sublim
• Burke