Pushe eller puse – perspektiver på dramarommets paradoks

Abstract

I denne artikkelen presenteres funn fra en studie på programfag drama i norsk videregående skole. Dramalærere samt tidligere og nåværende dramaelever fra tre skoler ble intervjuet om hvordan de så på forholdet mellom dramarommet og psykisk helse. Av studien gikk det frem at dramarommet oppleves som et paradoks, både veldig fritt og krevende på samme tid. For å undersøke hvilke faktorer som kan bidra positivt og mulig negativt for elevenes psykiske helseopplevelse i dramarommet, tar vi utgangspunkt i en ressursorientert helseforståelse og bringer inn begrepet toleransevinduet fra psykologien. Dramarommets paradoks utdypes med tre perspektiver som spenningsfelt: mellom å bli pushet og ivaretatt, mellom innlevelse og distanse i den sceniske virkeligheten, og mellom ulike forventninger til dramafaget. Studien viser at elevene ønsker å pushes faglig, og at de opplever stor mestring når de klarer noe de på forhånd ikke trodde. Samtidig er dette komplekst og avhenger av å finne balansen mellom de mange sammenvevde motsetningene som er i dialektisk samspill. De estetiske læreprosessene i dramafaget kan innebære både muligheter og utfordringer når det gjelder opplevelse av psykisk helse og personlig utvikling. ENGLISH ABSTRACT Pushing or cuddling – perspectives on the paradox of the drama space This article presents findings from a study addressing the A-levels drama program in Norwegian upper secondary education. Drama teachers and former and current drama students from three schools were interviewed. The study demonstrated that the drama space is perceived as a paradox, both as very free and demanding. To investigate which factors may contribute positively and possibly negatively to the students’ experience of mental health in the drama space, we lean on a resource-oriented understanding of health and introduce the concept of the tolerance window from psychology. The paradox of the drama space is examined through three perspectives as fields of tension: between pushing and caring, between the emotional identification and distance in the dramatic as-if reality, and between the incongruent expectations to drama and theatre education. The study illustrates that the students want to be pushed educationally and that they experience great achievement and life efficacy when they manage something they did not believe beforehand. This is, however, complex, and depends on finding a balance between the many entangled interactions. The aesthetic learning processes in the drama space may offer possibilities as well as challenges regarding mental health experience and personal development.