Sametingets relevans og rekkevidde

Abstract

Sametinget, som et direkte folkevalgt organ av og for samer, kan sies å være etablert for å utøve selvbestemmelse for et eget urfolkspolitisk fellesskap innenfor staten. Det er en institusjon som imidlertid har betydelige tillitsutfordringer hos samer og i sitt nære omland. Artikkelen ser på betingelsene for Sametingets relevans og rekkevidde for sikring av kulturelt fellesskap og tilrettelegging for samers livsmuligheter. Mens relevans knyttes til opplevelse av deltakelseseffektivitet, knyttes rekkevidde til systemkapasiteten. Forholdet mellom disse to dimensjonene i det samiske demokratiet er samtidig komplekst. Tillitsutfordringen er en faktor og et uttrykk for denne kompleksiteten fordi det ikke alltid er like lett å se hva som er årsak og virkning av Sametingets legitimitet og evne til å levere resultater over tid. Artikkelen viser at Sametinget ikke er en institusjon med en rekkevidde som på avgjørende vis griper inn i samers livsmuligheter. Det er likevel snakk om selve kjerneinstitusjonen innenfor den nye samiske offentligheten som har vokst fram, en institusjon både den samiske og norske offentligheten må forholde seg til. Institusjonens relevans er primært indirekte ved at Sametinget virker normerende for anerkjennelse av kulturell forskjellighet. Sametinget virker dermed politisk stabiliserende ved å redusere usikkerhet for hvordan samiske urfolksrettigheter sikres og forvaltes innenfor det norske styringssystemet.

Keywords

• Urfolksdemokrati
• selvbestemmelse
• representasjon
• tillit
• Sametinget
• Indigenous democracy