Evaluering av kommunal medfinansiering

Abstract

Kommunal medfinansiering (KMF) ble innført 1. januar 2012 som et økonomisk virkemiddel i Samhandlingsreformen, og avviklet 1.1.2015. KMF innebar at pasientenes registrerte bostedskommune skulle betale medfinansiering for somatiske spesialisthelsetjenester, med unntak av kirurgi, fødsler, behandling av nyfødte og behandling med enkelte kostbare legemidler. Vi analyserer hvorvidt KMF hadde noen virkning på bruken av spesialisthelsetjenestene. Hypotesen er at når en kommune må betale for behandling av pasienter fra kommunen, vil den iverksette tiltak som reduserer bruken av de relevante spesialisthelsetjenester. Datagrunnlaget omfatter individuell informasjon om hele befolkningen i Norge i perioden 2010–2013. I tillegg til forbruk av somatiske spesialisthelsetjenester, har vi data om konsultasjoner hos private avtalespesialister, fastleger og fysioterapeuter, samt informasjon om en rekke individuelle kjennetegn fra ulike registre i SSB. Vi analyserer om sannsynligheten for opphold i somatiske sykehus endret seg som følge av reformen. Deskriptiv statistikk og regresjonsanalyser gir ingen indikasjon på at forbruket av medisinske spesialisthelsetjenester ble redusert på grunn av KMF. Nøkkelord: Effektevaluering, Samhandlingsreformen, bruk av sykehustjenester