Beroligelse 2.0: Teori, praksis og rammevilkår i en ny tid

Abstract

Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet.

Keywords

• sikkerhetspolitikk
• forsvaret
• norge
• utenrikspolitikk
• internasjonal politikk