En brikke ingen turte røre<subtitle>Norges fredsbevarende bidrag i Libanon 1978–1982</subtitle>

Abstract

Hvorfor bidro Norge med militære styrker til United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i 1978? Hvorfor trakk ikke Norge sine styrker ut da det viste seg at nordmennene ikke hadde noen mulighet til å oppfylle FNs mandat, og da situasjonen på bakken gikk fra vondt til verre og var direkte farlig for norsk militært personell? Litteraturen rundt årsakene til at norske soldater ble sendt på FN-oppdrag, har vært sentrert rundt to motiver: sikkerhetspolitiske egeninteresser og altruisme. Denne artikkelen analyserer hvordan disse to motivene kom til uttrykk vedrørende den norske deltakelsen i UNIFIL. Samtidig var det klart for norske myndigheter at de hadde et svært begrenset handlingsrom i Libanon. Norges deltakelse skyldtes i utgangspunktet FNs særstilling i norsk utenrikspolitikk. Avgjørelsen om å delta ble tatt på autopilot, men da soldatene først var i Libanon, oppfattet norske myndigheter at bordet fanget. FN-styrken ble en fast brikke ingen turte flytte på. De politiske omkostningene ved å trekke seg ut ble vurdert som for store, selv om situasjonen ble radikalt endret som en følge av den israelske invasjonen i 1982. Samtidig anså norske militære ledere oppdraget som meningsløst.

Keywords

• norsk utenrikspolitikk
• engasjementspolitikk
• fredsbevaring
• UNIFIL
• Libanon
• Norwegian foreign policy