Betroelsenes makt: en analyse av hvordan retten konstruerer troverdige voldtektsofre

Abstract

De siste årene har voldtektsdommer mot profilerte menn blitt hyllet av feminister fordi de blir tolket som et tegn på at kvinnelige voldtektsofre endelig blir trodd i retten. I denne artikkelen ser jeg nærmere på tre voldtektsdommer som alle inkluderer et stort antall kvinnelige voldtektsofre – i offentligheten kjent som kulturprofilsaken, dansersaken og basketsaken. Jeg undersøker hvordan retten har tolket bevisene i sakene og hva den har lagt vekt på i troverdighetsvurderingene. Videre analyserer jeg hvordan retten, gjennom sin begrunnelse av dommen, konstruerer troverdige voldtektsofre. Utgangspunktet for analysen er at retten er en arena hvor det foregår en kamp om sannheten, gjennom konkurrerende narrativer, hvor ulike normer, forventninger og maktrelasjoner gjør seg gjeldende. Analysen retter et kritisk blikk mot ideen om at kvinner nå, i større grad enn tidligere, blir sett på som troverdige og forsøker i stedet å forstå betingelsene for rettens troverdighetsvurderinger. Jeg argumenterer for at betingelsene er i endring, men at disse endringene ikke representerer et brudd med tidligere praksis, heller en kontinuitet, hvor retten i kulturprofilsaken blir mer opptatt av å få innsikt i hvem ofrene (egentlig) er, slik dette kommer til uttrykk i fortellinger og bevis om ofrenes subjektive opplevelser, tanker, følelser og psyke. Analysen viser at bekjennelsen og fortellinger om ofrenes selv vektlegges og verdsettes høyere i kulturprofilsaken enn i dansersaken og basketsaken.

Keywords

• Voldtekt
• troverdighet
• narrativer
• bekjennelse
• selvet
• rettssak