Hjemmetjenesten som alliert, rådgiver og forventningsregulator

Abstract

Behovet for helse- og omsorgstjenester til personer med demens øker, og knappe ressurser må fordeles rettferdig og effektivt. Pårørende til personer med demens er sentrale i omsorgen for personer med demens, både som uformelle omsorgsytere og når det gjelder å søke om formelle tjenester. Denne artikkelen utforsker hjemmetjenestens betydning når pårørende søker om tjenester for personer med demens i kommuner som har en bestiller–utfører-modell. Studien er designet som en institusjonell etnografi, og er basert på intervjuer med 22 pårørende til personer med demens og syv saksbehandlere ved fem kommunale tildelingsenheter. Resultatene viser at hjemmetjenesten spiller en betydelig rolle for pårørende som hjelper personen med demens med å søke om tjenester. Hjemmetjenesten fungerer for de pårørende som både alliert, rådgiver og forventningsregulator. Kommunikasjonen mellom pårørende, tildelingsenhet og hjemmetjeneste preges av at de forsøker å opprettholde en formell tildelingspraksis i tråd med bestiller–utøver-modellen. Samtidig skjuler de samme praksisene den sentrale rollen hjemmetjenesten har for de pårørendes søknadspraksis. De pårørendes vei til tjenester preges på grunn av dette av omveier, og kan true prinsippet om rettferdighet i fordelingen av tjenester.

Keywords

• Helse- og omsorgstjenester
• tilgang
• bestiller–utøver-modell
• styringsrelasjoner
• Health- and care services
• ruling relations