Naturfantasier i Ausonius’ Mosella

Abstract

I artikkelen diskuterer jeg Ausonius’ dikt fra senantikken, Mosella, om elven med samme navn og med særlig oppmerksomhet rettet mot dens rekke av elve-ekfraser (v. 150–239). Med utgangspunkt i dikterens uttalelse om at han «vil beundre naturens arbeid», argumenterer jeg for at diktets oppfatning av naturen har både propagandistiske og leserorienterte implikasjoner. Som såkalt «naturteater» vil Mosel bli sett på som å fremme natur-kulturelle verdier, det være seg estetisk nytelse eller sosial harmoni, avgjørende for det valentinianske regimet som diktet hyller. Elvescenene inviterer eksplisitt også leseren til både å projisere mening på teksten og til å la seg glede og fortrylle av den. Ved å i hovedsak trekke på Quintilians retoriske teori (spesielt hans begreper om forsterkning, «visjoner» og «enargeia»), argumenterer jeg for at diktets vektlegging av elven som et horn av overflod og overskuddsskaper samsvarer med og gir konkrete manifestasjoner av en senantikk hedensk kult av «gudinnen natura».

Keywords

• Naturteater
• natur/kultur
• reader response
• Quintilian
• enargeia
• ekfraser