Tidsskrift for boligforskning (Dec 2021)

Boligmarkedets sistegangskjøpere<subtitle>Hvordan kan privat boligformue bidra til velferdsstatens økonomiske bærekraft?</subtitle>

  • Hans Christian Sandlie,
  • Lars Gulbrandsen

DOI
https://doi.org/10.18261/issn.2535-5988-2021-02-03
Journal volume & issue
Vol. 4, no. 2
pp. 130 – 145

Abstract

Read online

Formålet med denne artikkelen er å gi en første oversikt over den økte mobiliteten ved hjelp av data fra en landsrepresentativ spørreundersøkelse i aldersgruppen 60 til 75 år gjennomført i 2019, samt befolknings- og flyttestatistikk for perioden 2005 til 2018 for de samme aldersgruppene. Vi kartlegger omfanget av flytting blant eldre og i hvilken grad flyttetilbøyeligheten har endret seg de seinere årene. Siden slik flytting i stor grad skjer gjennom det ordinære boligmarkedet, med den private boligformuen som innsats, introduserer vi begrepet «sistegangskjøpere». Vi spør i hvilken grad slik markedsaktivitet og flytteaktivitet seint i livet innebærer en tilpasning av boligsituasjonen til alderdom og funksjonsnedsettelser. I den grad dette viser seg å være tilfelle, vil det ikke bare bidra til å bedre eldres livskvalitet. Det vil også kunne forlenge den tida eldre kan bo i eget hjem, og samtidig gjøre det lettere og billigere for kommunene å gi nødvendig helsehjelp og omsorgstjenester. I den grad middelaldrende og eldre bruker sin private boligformue til å anskaffe seg en mer aldersvennlig bolig, bidrar de dermed også til å sikre velferdsstatens økonomiske bærekraft. Våre resultater viser at blant dem i alderen 70 til 75 år har omkring én tredjedel flyttet inn i boligen de nå bor i, etter at de fylte 60 år. Majoriteten av disse har flyttet inn i det vi kan definere som en aldersvennlig bolig. Flyttedata viser at andelen som flytter i aldersgruppen 60 til 74 år, har vært stigende i perioden vi har studert. Det er særlig eldre i byer og tettbygde strøk som flytter, ikke de som bor i spredtbygde strøk. Dette kan skyldes en markedssvikt i det lokale boligmarkedet, der tilbudet av aldersvennlige boliger mangler og verdien av eksisterende bolig er langt lavere enn det en må betale for en ny og aldersvennlig bolig. Slike skillelinjer kan potensielt sett skape sosial og geografisk ulikhet i morgendagens eldreomsorg. Samtidig vil eldre bidra til velferdsstatens bærekraft ved å benytte egne ressurser til å flytte til en aldersvennlig bolig hvor de kan bo lenger uten hjelp, og hvor hjelp kan tilbys lettere og billigere. Dette vil gi myndighetene mulighet til å spisse ressurser mot dem som trenger dem mest.

Keywords