Tingenes stemmer

Abstract

Sammendrag «Fortelleren» er Walter Benjamins utkast til en romanteori: en sosiologisk undersøkelse av hvordan litterær form forholder seg til materielle produksjonsbetingelser, og samtidig en filosofisk analyse av endringer i menneskers måte å observere og erfare virkeligheten. Benjamin presenterer den tradisjonelle fortellingen som begrepslig motsetning til romanen: fortellingen er muntlig og kollektiv, den beretter om ting og hendelser som lett kan assimilerers til lytterens egne erfaringer. Fortelleren virker i en før-moderne tid der natur og historie ikke er skilt, og kan derfor binde sammen «mange spredte begivenheter». I denne kulturen er døden et kollektivt observert og delt fenomen, som formidler en narrativ overgang fra en skjebne til den neste. Romanen, derimot, framstår som forfatterens subjektive prosjekt, en konstruert form som alltid er vindskeiv i forhold til leserens liv. Romanen dissekerer en enkelt skjebne, der heltens individuelle død preger romanens form gjennom å sette et endelig punktum for historien. Det som særpreger Benjamins framstilling er kombinasjonen av erkjennelsesteoretisk og estetisk argumentasjon: utviklingen av episk fortellerkunst undersøkes på bakgrunn av innsnevringer i muligheten for erfaring i det moderne samfunn. Underforstått er at romanen tar del i et erkjennelsesparadigme som går tilbake til Descartes og Kant, der vitenskapelig erkjennelse av naturen, løsrevet fra religiøse og tradisjonsbundne elementer, er det sentrale mønster for all erfaring. Benjamins modell for erkjennelsen er språklig: Ord har en mimetisk kraft som viser til erfaringens materielle grunnlag, der tingene kan tale til oss.