Fra hverdagspraksis til strukturell urettferdighet

Abstract

Metoobevegelsen har ført til et økt fokus på kulturelle og strukturelle forhold som bidrar til å opprettholde og usynliggjøre seksuell trakassering og diskriminering i arbeidslivet og andre sektorer i samfunnslivet. Artikkelen er en diskusjon av ulike former for urettferdighet som bidrar til å skape en slik kultur, mer presist, epistemisk urettferdighet og implisitt bias. Disse formene for urettferdighet bidrar til å skape strukturer av sosiale posisjoner hvor noen på urettmessig vis får mer makt og flere fordeler enn andre. Jeg argumenterer for at dette ikke handler om individers dårlige moral, men om at vi bevisst og ubevisst vurderer andre mennesker i lys av oppfatninger om gruppeidentiteter, stereotyper og kulturelle narrativer. Dette kan best motvirkes ved at samfunnsinstitusjonene er organisert med formål om å redusere negative effekter av våre kollektive fortolkningsrammer. Fokuset bør ligge på institusjoner, ikke individer. Det er for det første vanskelig å gjøre folk moralsk ansvarlige for fordommer de ikke er klar over at de har. For det andre, et individorientert perspektiv kan ikke anvendes på strukturell urettferdighet som mest handler om den kumulative effekten av enkelthandlinger som i seg selv ikke er urettferdige.

Keywords

• Likestilling
• epistemisk urettferdighet
• implisitt bias
• strukturell urettferdighet
• Equality
• epistemic injustice