«Å skape mening i konsolideringens navn»

Abstract

The centenary of the Russian Revolution is to be commemorated in 2017. This article concerns the Putin administration’s approach to history regarding the event. Generally speaking, Putin’s approach to history aims to use historical knowledge as a vehicle for the promotion of national unity, following the long period of disruption and decline after the dissolution of the Soviet Union in 1991. It is no secret that Putin and his closest staff are not overly enthusiastic about the 1917 Revolution, and there is even a certain fear in the Kremlin that Russia could be hit by a new revolution, a so-called ‘colour revolution’. A commemoration of the Russian Revolution will nonetheless take place under the aegis of the Russian Ministry of Culture, most likely with an emphasis on the negative consequences. This may provide an opportunity to encourage reconciliation between the adherents and adversaries of the Revolution – and of the Soviet epoch that it introduced. Heroes from both sides of the barricades will be honoured, and those guilty of terrorism and mass murder condemned. Apart from this, however, there will be little focus on the historical and ethical bases on which this reconciliation will take place. Det er dette spørsmålet jeg vil prøve å svare på i denne artikkelen: Hvilket historiesyn, eller rettere sagt historiepolitikk er det som ligger bak Putin-administrasjonens forvaltning av den balsamerte Lenin og i det hele tatt Den russiske revolusjonens historie? Edgar Wolfrum har definert historiepolitikk som «forsøk på å skape tradisjon, utforme erindringer og konstruere identiteter […]. Historiepolitikk er et handlings- og politikkfelt der forskjellige aktører søker å laste historien med sine spesielle interesser og å bruke den politisk». Den russiske revolusjon har for så vidt alltid vært politisert, fordi den sovjetiske samfunnsmodellen var en så tydelig utfordring til den kapitalistiske verden og Vestens liberale demokrati. Nå har 100 år forløpt siden 1917, og det samfunnssystem som revolusjonen skapte er for lengst falt sammen. Da skulle tida være inne for en lidenskapsløs analyse av en av de viktigste hendelsene i det 20. århundre. Men, som vi skal se, i Russland er revolusjonen i ferd med å bli politisert på en ny måte, og er blitt gjenstand for en historiepolitikk som har som siktemål å skape stabilitet i det postsovjetiske samfunnet. I dag, hundre år etter, vet vi kanskje mere om Den russiske revolusjonen enn noen gang tidligere, skriver Oxford-historikeren Steve Smith, men «[o]ur ability to understand – certainly to empathize with – the aspirations of 1917 has diminished». Det forskes mindre på revolusjonen, og i vest har det sammenheng med neo-liberalismens fremmarsj og marginaliseringen av den politiske venstresiden. Sovjetunionens oppløsning i 1991 blir av mange tolket som det definitive beviset på at revolusjonen ikke førte, og ikke kunne føre frem. Våre dagers fargerevolusjoner i Ukraina, Georgia og Kirgisistan, samt «den arabiske våren», har heller ikke oppfylt de forventningene man hadde til dem. Tvert imot er de med få unntak eksempler på at det er vanskelig å skape politiske fremskritt med voldelige midler. Fargerevolusjonene i det postsovjetiske rom har også skapt frykt for en ny revolusjon i Russland, noe som er en viktig del av bakgrunnen for Putin-administrasjonens egen erindrings- eller historiepolitikk. Også i Russland forskes det mindre, ifølge Boris Kolonitskij (en profilert ekspert på feltet) «katastrofalt» mye mindre på revolusjonen enn før. Mange historikere av den eldre skole som brukte sine unge år til å forsvare revolusjonen, tar nå avstand fra den. De har sluttet å bruke betegnelsen «Den store sosialistiske Oktoberrevolusjon» og skriver heller om «Den store russiske revolusjon» (Velikaja rossijskaja revoljutsija), et begrep som omfatter både Februarrevolusjonen (som i mars 1917 førte til tsarens fall og etableringen av den borgerlig-demokratiske såkalte Provisoriske regjering) og Oktoberrevolusjonen (som brakte Lenin og bolsjevikene til makta). Noen innbefatter i dette begrepet også den russiske borgerkrigen som i det europeiske Russland ble avsluttet i november 1920, da 150.000 hvite soldater under ledelse av general Pjotr Wrangel i all hast ble evakuert sjøveien fra Krimhalvøya.

Keywords