Historisk Tidsskrift (Jun 2021)
Den pro-sionistiske vendingen<subtitle>Norske sosialdemokrater, Holocaust og sivilisasjonen, 1942–1947</subtitle>
Abstract
Det er allment akseptert i forskningen at støtte til Israel på den europeiske venstresiden i den tidlige etterkrigstiden var et resultat av bevisstheten om nazistenes folkemord mot jøder. Men hva betyr det? Denne artikkelen hevder at det, i motsetning til en fremstilling som har blitt autoritativ blant norske historikere, ikke var slik at norske sosialdemokraters pro-sionisme skyldtes at man på grunn av folkemordet konsekvent satte «hensynet til jødene» først. Kunnskap om folkemordet var utbredt blant sosialdemokrater allerede fra 1942. Artikkelen viser at dette ikke førte til noen prioritering av jødiske interesser, verken under okkupasjonen eller høsten 1945, og at denne kunnskapen heller ikke i denne perioden ga opphav til andre ideer som kan karakteriseres som forløpere for den senere pro-sionismen. Snarere forklarer artikkelen norske sosialdemokraters pro-sionistiske vending med referanse til ideer om sivilisasjonen, og dens skjørhet, som var utbredte i arbeiderbevegelsen. Sivilisasjonens skjørhet var etablert som tema langt tidligere, men frem til frigjøringen ble trusselen mot sivilisasjonen ansett for å komme utelukkende fra nazismen. Antisemittismens fortsettelse i det frigjorte Europa skapte imidlertid, fra tidlig i 1946, en oppfatning av at det etter nazismens fall eksisterte en indre trussel mot sivilisasjonen. Det var denne ideen som lå til grunn for den pro-sionistiske erklæringen fra Arbeiderbladets utenriksredaktør i januar 1947: For å sikre sivilisasjonens overlevelse hadde europeere en plikt til å støtte jødene i deres bestrebelser for å overleve ved å danne en jødisk stat.
Keywords
