Minstelønnsloven for underordnede handelsfolk 1918–1925

Abstract

I 1993 ble det vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler forut for Norges EØS-medlemskap for å unngå sosial dumping. Allmenngjøringsloven innebar offentlig minstelønnsregulering og var slik sett et brudd med praksisen i privat sektor med tariffavtaler mellom organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere siden begynnelsen av 1900-tallet. Det fantes likevel to minstelønnslover vedtatt i 1918. Her behandles den midlertidige minstelønnsloven for underordnede handelsfolk 1918–1925 som var en lov for underordnede funksjonærer. Den innebar en vesentlig økning av lønningene for unge og kvinnelige funksjonærer. Minstelønnsloven innebar det mest effektive statlige likelønnstiltaket i privat sektor frem til 1970-tallet. Lovens avvikling skyldtes langvarig motstand fra handelsnæringen, som betraktet loven som et rent midlertidig krisetiltak, men også manglende politisk vilje til å gjøre loven, som var avhengig av skiftende lokalpolitiske vurderinger og konstellasjoner, mer effektiv. Dermed forsvant også støtten fra Norges Underordnede Handelsstands Landsforbund, som hadde vært minstelønnslovens fremste organisatoriske pådriver og støttespiller.

Keywords

• Minstelønnslov
• underordnede funksjonærer
• Norge 1918–1925
• Minimum wage legislation
• subordinate salaried employees
• Norway 1917–1925