Lære å bli profesjonsutøver – eller lære å være praksisstudent?<subtitle>Praksisperioder som medierende grensesoner i presteutdanning</subtitle>

Abstract

Tema i artikkelen er praksisperiodene i det siste semesteret av lengre profesjonsutdanninger. Det empiriske materialet er hentet fra et større prosjekt om nyutdannede prester i Danmark, Norge og Sverige som følger disse fra siste semester i utdanningen og ca. tre år inn i jobb. Artikkelen bygger på fokusgrupper og individuelle intervjuer hvor særlig praksisperiodene er tematisert, og hvor vi spør deltakerne om erfaringer av mestring og tilkortkommenthet i disse. Forskningsspørsmålet er hvordan praksisperioder kan forstås som læringsarenaer, og hvilke betingelser som muliggjør og begrenser profesjonslæringen i disse aktivitetene. Både likheter og forskjeller mellom landene bidrar til at vi identifiserer tre kritiske spenninger i fasiliteringen av praksisperioder: forholdet mellom å øve på profesjonsrollen og å øve på praksisstudentrollen, forholdet mellom å øve på profesjonsoppgaver og å utvikle egen profesjonsidentitet og forholdet mellom å øve på yrke og å utøve yrket. Disse tre funnene blir utdypet og diskutert ved hjelp av perspektiver fra liminalitetsteori og boundary theory. Med artikkelen nyanserer vi forståelsen av praksisperiodene som liminal sone og viser hvordan ulike læringsmekanismer åpner og lukker for studentenes bevegelse mellom studium og profesjon. Vi diskuterer også betydningen av veileders posisjonering og kompleksiteten i forholdet mellom profesjonsoppgaver og profesjonsrolle.

Keywords

• praksisperiode
• profesjonslæring
• liminalitet
• boundary theory
• prestetjeneste
• internship