Den syngende fiolin: Nabokov om frihet og overgrep på barn

Abstract

I denne artikkelen forsøker jeg å besvare følgende spørsmål: Hvordan kan Vladimir Vladimirovich Nabokovs (1899–1977) romantekst Lolita (1955) lære oss noe om barn, uten å henfalle til belærende moralisme? Argumentet tilsier at denne høyst omdiskuterte romanen ikke kommuniserer på moralistisk vis, men på en indirekte og forførerisk måte som – paradoksalt nok – kan henlede oppmerksomheten på at jentebarnet Lolita har noe dypt hemmelighetsfullt over seg. Leseren av romanteksten kan med andre ord, og dette er et av hovedargumentene i artikkelen, forføres til en slags innsikt hvori barnet kan tilkjennes subjektstatus og frihet. Det betyr i all korthet at barnet trer frem som et unikt og særegent individ.