Håkon, Skule og de norske borgerkrigene

Abstract

Artikkelen diskuterer forholdet mellom kong Håkon Håkonsson og jarlen Skule Bårdsson, som ledet fram til Skules opprør i 1239–40 og avsluttet borgerkrigene (ca. 1130–1240) i Norge. Artikkelen tilbakeviser Sverre Bagges forklaring (HT 3/2020) om at kong Håkons seier var et resultat av at han hadde større institusjonell legitimitet enn sin utfordrer. Det gis to argumenter mot denne tolkningen: at Skule led et langt mer avgjørende militært nederlag enn det Håkon gjorde, og at også Håkon opplevde at nederlag svekket oppslutningen – men at han til forskjell fra Skule klarte å motvirke den nedadgående tendensen i tide. Skules opprør var ikke en uunngåelig konsekvens av rivaliseringen med Håkon. Slik rivalisering var en normal foreteelse i dette samfunnet, og den ville trolig ha fortsatt i samme sporet dersom Skule ikke hadde lidd et så totalt nederlag i Oslo i april 1240. Deretter diskuteres spørsmålet om hva som skaper samfunnsmessig stabilitet. Mot Bagges tese om at klare tronfølgeregler og enekongedømme var årsak til at borgerkrigene tok slutt, argumenteres det for at klare regler i seg selv ikke er tilstrekkelig som årsak, fordi det ikke forklarer hvorfor folk følger reglene. Videre argumenteres det for at enekongedømme kunne være en ustabil institusjonell ordning fordi det tenderte mot å monopolisere ressurser hos en klikk av stormenn, og at man i borgerkrigene kan se spor etter prinsippet bak samkongedømmet – at makten deles mellom ulike makthavere, i den uformelle riks- og maktdelingen mellom rivaliserende flokker. Etter 1240 ble enekongedømmet fastere etablert, og rivalisering på topplan ble kraftig redusert, men forandringen bør ikke overdrives, dels fordi den vellykte arvefølgen langt på vei var et resultat av dynastiske tilfeldigheter, dels fordi rivaliseringen fortsatte i andre former, og endelig fordi kildesituasjonen etter 1240 forandrer seg vesentlig.

Keywords

• middelalder
• borgerkrig
• konflikt
• arvefølge
• Middle Ages
• civil war