Sårbarhet som profesjonsetisk kompetanse? En metarefleksjon basert på undervisning i skapende dans i høyere utdanning

Abstract

I denne artikkelen stilles spørsmål om erfaringer av sårbarhet kan gis relevans i relasjon til profesjonsetisk kompetanse i lærerutdanning: Kan vi få fram troverdig kunnskap om betydningen av lærerutdannerens opplevde sårbarhet i undervisningssituasjonen? Hvilken betydning kan opplevd sårbarhet ha for lærerutdannerens profesjonsetiske kompetanse? Kan sårbarhet bli en kvalitet ved undervisning i lærerutdanning? I så fall hva er betingelsen for det? Undervisning om skapende dans i kroppsøvingslærerutdanning brukes som case, der en lærerutdanners metarefleksjon over egen undervisning brukes som materiale. Metarefleksjonene analyseres videre gjennom etiske og fenomenologiske begreper, som mellomkroppslig samspill og kroppslig resonans. Analysen får fram at det å tenke om sårbarhet som profesjonsetisk kompetanse kan være verdt å diskutere; herunder om sårbarhet og bearbeidelsen av dette kan være en ressurs for å skape gode relasjoner til studentene, inngå som en beredskap for å møte etiske valgsituasjoner, bidra til å handle moralsk i undervisingsøyeblikket, samt være en kilde til empati. Konklusjoner fra analysene er at det å vedkjenne seg og å bearbeide sårbarhet bør kunne gjøres relevant som bidrag inn i lærerutdannerens profesjonsetiske kompetanse og bli en kvalitet ved undervisning i lærerutdanning.

Keywords

• sårbarhet
• mellomkroppslig samspill
• profesjonsetisk kompetanse
• lærerutdanner