Etterlengta familieliv og tungt ansvar<subtitle>Unge flyktningar si erfaring med hjelpeapparat og regelverk ved familiegjenforeining med foreldre og sysken</subtitle>

Abstract

Familiegjenforeining til flyktningar har vore kjenneteikna ved at mor eller far kom til landet først og resten av familien kom seinare. Det siste tiåret har foreldre og sysken i større grad fått gjenforeining med tidlegare einslege mindreårige flyktningar. Gjennom kvalitative intervju undersøkjer vi ti tidlegare einslege mindreårige flyktningar sine erfaringar med slik gjenforeining, og deira møte med hjelpeapparat og regelverk i den samanheng. Ved hjelp av institusjonell teori analyserer vi fram to motstridande institusjonelle logikkar i intervjua: dei unge sitt ansvar for familien si sak versus det offentlege sitt ansvar for familien si sak. Logikken om dei unge sitt ansvar dominerer i materialet. Gleda over etterlengta familieliv er for dei fleste av dei unge blanda med tungt ansvar for mottak og integrering av familiemedlemmane. Resultat frå studien viser at dei unge som tek eller vert pålagt eit stort ansvar for familien, ofte opplever alvorlege konsekvensar, blant anna i form av psykiske utfordringar og avbroten skulegang. Vi etterlyser endring av regelverk og ein praksis i det lokale hjelpeapparatet meir tilpassa dei unge sin situasjon.

Keywords

• einslege mindreårige flyktningar
• institusjonell teori
• rett til familieliv
• unaccompanied minor refugees
• institutional theory
• right to family life