Tidsskrift for boligforskning (Dec 2022)
Boligpolitisk paradoks: Det avregulerte boligmarkedet åpnet for å bygge små boliger under Husbankens minstestandard
Abstract
Avreguleringen av boligmarkedet og boligfinansieringen på 1980-tallet kom som et etterlengtet svar på et behov fra den velstående middelklassen. Da fikk det private bankvesen muligheter til å finansiere nye boliger i langt større utstrekning enn det hadde hatt før. Dette har gitt private utbyggere mulighet til å bygge både mindre og større boliger enn Husbankens arealstandarder. Søkelyset i denne artikkelen er rettet mot andelen av nye boliger som ikke tilfredsstiller det som var Husbankens minstestandard. Det framstår som et paradoks at denne minstestandarden blir ansett for å være for høy for utbyggere i det avregulerte boligmarkedet. Analysen av boligpolitikken er hentet fra NSD partiprogramarkiv, regjeringen Stoltenberg 2013, regjeringen Solberg 2020 og kommunale dokumenter. Opplysninger om boligmassens sammensetting er hentet fra Statistisk sentralbyrå. Jeg har gjort noen egne observasjoner og vurderinger i Moss og et titalls på internett av nye boligprosjekter. Gjennomgangen av partiprogrammer, regjeringsdokumenter og kommunale dokumenter viste at de boligpolitiske løsningene handlet mest om husstandsrettede sosialpolitiske tiltak av typen låne- og tilskuddsordninger og arbeidsmarkedstiltak med sikte på å hjelpe husstanden til å flytte til en større bolig, og om forbedringer av indre og ytre bomiljøer. Den økende andelen små boliger i boligmassen siden 2007 ser ikke ut til å ha vært sett på som et stort problem. Selv om de små boligene kan egne seg for unge førstegangsinnflyttere på boligmarkedet, er de lite egnet for sistegangskjøperne og funksjonshemmede. Så lenge det kan bygges små boliger uten at det stilles krav om universell utforming eller livsløpsstandard, vil utbyggere se seg tjent med å bygge slike. Den mest realistiske løsningen i hvert fall på kort sikt ligger hos kommunepolitikerne.
Keywords
