Den parlamentariske styreformen i kommunene

Abstract

Enten en jobber med utredninger i forvaltningen eller er forsker, legger de valg en tar eksplisitt eller implisitt for å belyse et tema klare føringer på arbeidet. Å avgjøre om glasset er halvfullt eller halvtomt, gir retning for arbeidet. Valgene en tar innledningsvis, påvirker hvordan en ser på det fenomenet som skal studeres. Den parlamentariske styreformen i kommunene er i liten grad beskrevet systematisk. Når styreformen studeres er ofte referansepunktet elementer i den tradisjonelle formannskapsmodellen – f. eks. konsensus. Artikkelforfatteren trekker opp et alternativt perspektiv på hva som kan forklare ulik grad av oppslutning om styreformen blant folkevalgte i tre byer som har eller har hatt en parlamentarisk styreform. Dess flere sentrale elementer som inngår i denne styreformen som faktisk er implementert, dess større oppslutning vil styreformen ha lokalt. Det som er krevende ved en slik antakelse, er at en faktisk må utforske hva som er kjernen i styreformen, både organisatorisk og når det gjelder samhandling mellom ulike funksjoner som inngår i den. I artikkelen presenteres, med referanse til dokumenter utarbeidet i Bergen kommune, det forfatteren anser som sentrale elementer i kommunal parlamentarisme. Hovedinnvendingen mot Hans Petter Saxis analyse av systemoppslutningen om den parlamentariske styreformen i de tre byene han undersøker, er at forklaringen på de forskjellene som avdekkes like gjerne kan forklares med at en sammenligner epler og bananer.