Kampen om fotballbanene<subtitle>Private aktører og den frivillige organiserte idretten</subtitle>

Abstract

Den norske idrettsmodellen har tradisjonelt bestått av en symbiose mellom offentlig sektor som har subsidiert etableringen av idrettsanlegg, og frivillige idrettsorganisasjoner som har fylt anleggene med aktivitet. På bakgrunn av private fotballakademiers inntog undersøker vi i denne artikkelen hvordan organisasjoner i den klassiske modellen (kommune, idrettskrets, fotballkrets, fotballklubb) forholder seg til private fotbalakademier, og om de private aktørene truer den klassiske idrettsmodellen. Vi anvender Bourdieus felt som teoretisk perspektiv, mens vi metodisk baserer oss på intervjuer med nøkkelaktører som primær metode, supplert med analyse av idrettspolitiske dokumenter fra staten, Norges idrettsforbund og Norges fotballforbund. Hovedfunnene er for det første at de private fotballakademienes ønske om banetilgang blir møtt av en tilnærmet proteksjonistisk idrettskrets som tilsynelatende søker å beholde en doksisk makt over de ressursene anlegg er. Det er like fullt slik at de private akademiene ved sin søken etter samme gode som den etablerte idretten bruker, skaper en heterodoks situasjon i idrettsfeltet. Dikotomien blir nyansert av både kommunen, som har som oppgave å tjene alle borgere, og av fotballkretsen. Kommunen forvalter idrettsanlegg gjennom sine tolkninger av regelverket, som er noe mer generøs overfor private aktører enn idrettskretsens tolkning, og tillater dermed noe utleie til private fotballakademier. Fotballkretsen på sin side fremstår som fagnerder som setter aktiviteten fotball og utvikling av fotballspillere over de mer sektorbaserte ideologiene som idrettskretsen forfekter. Både kommunen og fotballkretsen forsterker gjennom sin aksept den heterodoksi som de private aktørene bringer inn i fotballfeltet og idrettsfeltet.

Keywords

• Bourdieu
• Oslo idrettskrets
• Oslo kommune
• fotballakademi
• Bourdieu
• regional sport organization