Læring som livsstil og normalitet: Konstruksjoner av samfunnsborgere i kompetansereformens grunnlagsdokumenter

Abstract

Livslang læring har vært et politisk fokus i både nasjonale og internasjonale styringsdokumenter i en årrekke. Våren 2020 ble det presentert en ny kompetansereform i Norge, Lære hele livet (Meld. St. 14 (2019–2020)). Politiske tekster er aldri nøytrale, men uttrykker bestemte mål som samfunnet og befolkningen skal forholde seg til, og gjerne påvirkes av. Formålet med artikkelen er å synliggjøre, diskutere og problematisere hvordan voksne subjekter blir konstruert i den nye kompetansereformens grunnlagsdokumenter, NOU 2018: 2 og NOU 2019: 2. Med utgangspunkt i diskursanalytiske perspektiver og begrepet subjektposisjon som analytisk verktøy, rettes et kritisk blikk på disse politiske dokumentene. Vår interesse er å synliggjøre sosiale normer og verdier gjennom å studere hvordan spesifikke subjekter konstrueres og rekonstrueres i den nye reformens grunnlagsdokumenter. Analysen viser hvordan den utdanningspolitiske agendaen er et resultat av ulike konstruksjoner som kan sies å bidra til å skape samfunnsnormer, bestemte utdanningspraksiser og en spesifikk utdanningskultur. Hva som anses å være verdifullt og ønskelig medborgerskap demonstreres gjennom at subjektposisjonene Den kompetente samfunnsborgeren og Den sysselsatte samfunnsborgeren skapes og gjenskapes i det empiriske materialet. Gjennom å definere «idealborgere» konstrueres samtidig et slags utenforskap, her benevnt Den mistilpassede samfunnsborgeren. Kontinuerlige press på formell utdanning og kompetanseheving i arbeidslivet er ikke et styringsrasjonale som nødvendigvis gir plass for alle.

Keywords

• kompetanse
• livslang læring
• subjektposisjoner
• utdanningspolitikk
• utenforskap