«Fjella og elva og havet som stig»<subtitle>En nymaterialistisk lesing av antropocene overtramp i Maria Parrs Tonje Glimmerdal (2009)</subtitle>

Abstract

Hva kan en nymaterialistisk lesning av barnelitteratur tilby? Nymaterialisme innebærer et klimaperspektiv som vektlegger menneskelig tilhørighet i naturen, som kan hjelpe i møte med det Latour (2014) skildrer som en følelse av hjelpeløshet, som skriver seg fra menneskets særegne plass i den antropocene klimavirkeligheten. Nymaterialistisk teori, særlig Lynch & Mannions (2021) konsepter «attunement» og «place-responsivity», lanseres som et plausibelt alternativ for å gjøre økokritiske lesninger. En slik inngang innebærer en utfordring av grunnleggende antakelser om relasjonen mellom menneske og natur, og brukes i en lesning av Maria Parrs barneroman Tonje Glimmerdal (2009). Lesningen kretser rundt de ulike karakterenes forbindelse til Glimmerdalen som et litterært landskap som former og formes av karakterene som befolker det. Tonje selv er en prototypisk representasjon av nymaterialismens konsept om «entanglement», en type landskapstilhørighet, hvor landskap og aktører vokser frem sammen i en «sammenfiltret» tilstand, som gjør det vanskelig å skille natur fra kultur. Tonjes programmatiske syn på både lokale og globale klimautfordringer gjør henne til et naturlig anker for forbindelsen mellom antropocene overtramp lokalt og globalt. I et utviklingsperspektiv er det likevel karakteren Heidis gradvise og til dels ufrivillige «attunement»-prosess som er mest illustrerende for den konkrete effekten sted-responsivitet har på aktørene, hvor det forårsaker en re-«attunement», som i sin tur fører Heidi til å anlegge Tonjes perspektiv, og bryte med Klaus Hagens utenforstående, teknokratiske pastoralsyn.

Keywords

• Tonje Glimmerdal
• Maria Parr
• barnelitteratur
• økokritikk
• nymaterialisme
• antropocen