Omvendt Robin Hood-politikk i boligmarkedet øker forskjellene mellom folk

Abstract

De siste årene har de økonomiske ulikhetene økt dramatisk i hele den vestlige verden, også i Norge. Temaet har i økende grad opptatt den politiske samtalen. Som den verdenskjente økonomen Thomas Piketty har vist, er en av forklaringene på økende forskjeller at avkastningen på kapital over tid er høyere enn avkastningen på arbeid (Piketty, 2014). Den som har eiendom eller penger på bok, tjener mer enn den som jobber hardt. Nesten 8 av 10 nordmenn eier sin egen bolig (Statistisk sentralbyrå, 2020a), mens over en femtedel står utenfor boligmarkedet. Boligprisene stiger (Eiendom Norge, u.d.) langt raskere enn lønnsveksten (Statistisk sentralbyrå, u.d.), særlig i byene. Det betyr at veien inn i boligmarkedet for dem som står utenfor, blir stadig vanskeligere. Muligheten mange har fått til å opparbeide seg verdier i boligmarkedet, har medført at andre har gått glipp av de samme mulighetene og verdiene. I en tid der det er bred enighet om at vi må redusere de økonomiske forskjellene, fører vi på dette området en politikk som bidrar til det motsatte. Det er paradoksalt at vi i et land som er kjennetegnet av en tung vektlegging av nettopp egalitære verdier og brede velferdsordninger, lar boligsektoren styres av markedet, som kun gir fordeler til dem som allerede har bolig. Akkurat derfor er norsk boligpolitikk omtalt som «sosialdemokratiets såreste punkt» (Sørvoll, 2016). Det er derfor behov for en omlegging av dagens skattesystem i retning en mer omfordelende, effektiv og bærekraftig retning. I lys av koronakrisen er dette blitt enda viktigere. De som taper mest på koronakrisen, er de unge og de med lav inntekt – de samme gruppene som står utenfor boligmarkedet. Etter koronakrisen trenger vi en ny samfunnskontrakt, en som kan gi en lysere fremtid for dem som har båret den tyngste børen i krisen vi nå står i.

Keywords

• boligmarkedet
• økonomisk ulikhet
• skatt
• omfordeling og koronakrisen
• housing market
• economic inequality