Den nye oljen

Abstract

I fremtiden vil Norges økonomi måtte bli mindre avhengig av petroleum både fordi det er en ikke-fornybar ressurs, og på grunn av at vi må slutte å bidra til klimaendringer. Norske myndigheter har derfor begynt å søke aktivt etter et grønnere grunnlag for vår økonomiske fremtid, og bioøkonomien og fornybar energi ansees å være attraktive alternativ. Denne artikkelen ser på hvordan forvaltningen av sentrale naturressurser påvirker mulighetene til å finansiere den fremtidige norske velferdsstaten. For å gjøre dette sammenligner vi forvaltningsregimet som brukes for olje med dem som brukes på vind- og vannkraft, havbruk og bioprospektering. De ulike regimene spiller en avgjørende rolle for størrelsen på og skattleggingen av grunnrenten som ressursene frembringer. Resultatet av vår kartlegging viser at det har vært et brudd i forvaltningstradisjonen for naturressurser. Myndigheten har valgt bort de suksessfulle forvaltningsregimene fra vannkraft og petroleum, og erstattet dem med regimer som verken kan sikre tilsvarende offentlig kontroll eller grunnrentebeskatning av vindkraft, havbruk og bioprospektering. Vi konkluderer med at dagens forvaltningsregime overfor disse sektorene ikke kan bidra til en offentlig rikdom som kan måle seg med den vi har blitt vant til fra oljen.

Keywords

• Grunnrente
• naturressursforvaltning
• fornybar energi
• havbruk
• bioprospektering
• Resource rent