Norges klimamål for 2030. Fra global til europeisk kostnadseffektivitet

Abstract

Norge har som mål å redusere klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990. Det nye med denne målsettingen er at Norge ønsker å samarbeide med EU. Klimamålet sier derimot ingenting om hvor mye som skal kuttes i Norge. For å sørge for kostnadseffektive utslippskutt har Norge tradisjonelt kuttet utslipp globalt. EUs innsatsfordeling for ikke-kvotepliktig sektor (ESR) gjør at denne kostnadseffektiviteten videreføres etter 2030. I motsetning til tidligere skal utslippene derimot ikke tas hvor som helst, men i andre europeiske land. Siden det ikke lenger var mulig med globale utslippsreduksjoner, kunne EU tilby det mest kostnadseffektive alternativet. Utslippsmålet for 2030 markerer derfor et skille i norsk klimapolitikk der den globale kostnadseffektiviteten erstattes med europeisk kostnadseffektivitet. EU-løsningen kan riktignok ikke spores tilbake til forvaltningen, men til sentrale regjeringspolitikere fra Høyre. For å opprettholde en mest mulig kostnadseffektiv klimapolitikk ble politikerne nødt til å navigere klimapolitikken i retning EU. Artikkelen viser dermed at historisk stiavhengighet ikke skjer så automatisk som historisk institusjonalisme ofte hevder. Noen ganger må de politiske aktørene aktivt sørge for at historien videreføres.

Keywords

• Norsk klimapolitikk
• historisk institusjonalisering
• Innsatsfordelingsavtalen
• kostnadseffektivitet
• europeisering
• politisk entrepenørskap