Aldring, eldreomsorg og den nye velferdsstaten

Abstract

I denne artikkelen vil jeg forsøke å kaste lys over sammenhengen mellom sentrale økonomiske, politiske og institusjonelle endringer i velferdsstaten fra 1960-årene fram til vår egen samtid, knytte dette til måten de eldre skrives fram i politiske dokumenter, og se nærmere på hvordan dette gjenspeiler seg i utformingen av offentlig eldreomsorg og synet på eldre, alderdom og politisk ansvar. I en periode fra 1950/60-tallet til omkring 2000 gjennomgikk den norske velferdsstaten en massiv ekspansjon, og eldreomsorgen var en eksepsjonelt sentral del av den – i langt sterkere grad enn i andre velferdsstater. I løpet av de siste to tiårene har den offentlige samtalen om eldre og eldreomsorg endret karakter. Den er blitt sterkt dominert av økonomiske bekymringer og etablerer et scenario der en truende eldrebølge er i ferd med å skylle over en overbelastet stat. Samtidig tegner det seg et nytt bilde av eldre mennesker, og deres relasjon til det offentlige ansvaret. Med utgangspunkt i en analytisk forståelse av kulturelle modellers betydning i institusjonell endring analyseres hvordan denne typen endringer kan gjennomføres i praksis uten en mer dyptpløyende politisk og faglig diskusjon om hva slags velferdsregime befolkingen ønsker og har behov for.

Keywords

• universalisme
• velferdsstat
• eldreomsorg
• velferdsteknologi
• hverdagsrehabilitering
• kulturelle modeller