Historisk Tidsskrift (Mar 2020)
Selvstendigheten og «gamle Norge»<subtitle>Til spørsmålet om betydningen av en norsk politisk frihetstradisjon på Eidsvoll i 1814</subtitle>
Abstract
Denne artikkelen undersøker spørsmålet om betydningen av en norsk politisk frihetstradisjon på Eidsvoll i 1814. Den ser på kildene fra riksforsamlingen, men går også tilbake og analyserer historieskriving og historiebruk knyttet til eldre norsk historie på 1700-tallet. Henrik Wergeland hevdet slående i 1841 at friheten Norge vant i 1814, var en gjenskapelse av det han kalte den gamle norske folkefriheten. Historikere i tradisjonen etter Wergeland la lenge vekt på begeistring for den norske odelsbonden og idealisering av de frie forholdene i oldtidens Norge i historieskrivingen på 1700-tallet som tegn på en nasjonal oppvåkning i embetsstanden. Siden har historikerne vært mer skeptisk og opptatt av hvordan slike historiske trekk brukes til å skape en form for patriotisk eller nasjonal identitet. Denne artikkelen anlegger et perspektiv som skiller seg fra den til nå dominerende identitetsorienterte forskningen. Den viser først systematisk hvordan en forestilling om en oldnordisk folkefrihetsperiode skrives frem i historieskrivingen til Paul-Henri Mallet, Gerhard Schøning og Tyge Rothe, og hvordan de fremhevet en egalitær jordeiendomsfordeling, fravær av adel og en bondestand av frie jordeiere som tok del i politikken. Deretter understreker artikkelen at det i norsk sammenheng forut for 1814 særlig var i debatten om odelsretten at denne fortiden ble knyttet til samtiden. Odelsretten representerte institusjonell kontinuitet og ble forsvart nettopp med henvisning til en norsk frihetstradisjon. Slik ble historien et redskap i en opphetet debatt omkring handelsvirksomhetens ekspansjon i Norge i andre halvdel av 1700-tallet og betydningen av dette for den norske samfunnsstrukturen. Det gjaldt også på Eidsvoll, da odelsretten ble grunnlovsfestet. Tradisjonen ble trukket frem som argument idet man opplevde at samtiden brøt med den. Den gamle nordiske og norske folkefriheten var ikke bare et samlende nasjonalt symbol.
Keywords