Aktivitetspliktens innside og utside

Abstract

Fra januar 2017 er alle norske sosialhjelpsmottakere under 30 år forpliktet til å delta i arbeidsrelatert aktivitet – det vil si at de har aktivitetsplikt. Resiprositet er en politisk begrunnelse for aktivitetsplikten, som er formulert i sosialtjenesteloven § 20a. Lovbestemmelsen sier at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad til personer under 30 år. Men hva betyr dette for målgruppen? Basert på kvalitative intervjuer med unge sosialhjelpsmottakere undersøker artikkelen deres erfaringer med aktivitetsplikt. To dimensjoner er tydelige: aktivitetsplikt som en sosial praksis og aktivitetsplikt som en sanksjonerende praksis. Disse dimensjonene analyserer vi som henholdsvis aktivitetspliktens innside og utside, det vil si en byttemoral med et kontinuum av ulike resiprositetsformer. Funnene viser at aktivitetsplikten kan gi stønadsmottakerne mulighet til å komme seg ut av en vanskelig situasjon og nærmere arbeidslivet. Men Navs tette oppfølging kombinert med sanksjoner er også tvetydig og kan legge begrensninger på de unge voksnes bestrebelser med å klare seg selv.

Keywords

• byttemoral
• økonomisk antropologi
• brukerperspektiv
• Norge
• resiprositet
• Nav