Gaveøkonomi ved Nasjonalmuseet

Abstract

Kunstverk gitt i gave av privatpersoner eller private foretak har hatt stor betydning for etableringen og utviklingen av landets kunstinstitusjoner. Artikkelen diskuterer gaveøkonomien ved Nasjonalmuseet i perioden 2003–12, donering (altså eiendomsoverdragelse) og deponering (langtidslån) av billedkunst, gitt av privatpersoner eller private foretak uten tilknytning til kunstneren. Marcel Mauss beskriver tre viktige trekk ved gaveøkonomien: Å gi, å ta imot og å gi tilbake. Ordene som beskriver kjernen i gaveøkonomiens transaksjoner, er små og få, men de rommer mye, for gaveøkonomien styres av andre prinsipper enn markedsøkonomiens, der en gjenstand har en fastsatt pris og avsluttes uten videre moralske og sosiale forpliktelser. Pierre Bourdieu går i dialog med Mauss’ forståelse av gaveutvekslingen og partenes motivasjon for bytterelasjonen. Partene i denne artikkelen er tre privatpersoner, og representanter fra en kunsthandler og en stiftelse. De forteller om deres motivasjon for å donere eller deponere kunstverk til Nasjonalmuseet. Kunstfaglig ansatte forteller hvilken verdi de tillegger de to formene for gaver til samlingen. I artikkelen analyseres hvilke konsekvenser de to formene for gaveøkonomi har for utviklingen av Nasjonalmuseets kunstsamling og samhandlingen mellom partene. Mine funn viser at donering er en forutsigbar metode som tilfører samlingen en sikker verdi, mens deponeringens verdi er usikker.

Keywords

• Nasjonalmuseet
• gaveøkonomi
• donering
• deponering
• sosialantropologisk perspektiv
• National Museum