Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll

Abstract

I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.

Keywords

• transatlantisk forsvarssamarbeid
• stormaktsbestandighet
• nato
• nektelse
• fait accompli