Acta Didactica Norge (Dec 2010)
”I sangen møtes vi på felles grunn.” Om sang og sangbøker i norsk skole.
Abstract
Sangfaget har en lang og sterk tradisjon i den norske skolestua og sangboka har vært et sentralt læremiddel i mer enn 150 år. Formålet med denne artikkelen er å belyse de mange og ulike begrunnelser som er blitt knyttet til faget opp gjennom tidene og å vise hvilket innhold sangbøkene har søkt å formidle. Presentasjonen av sangfagets begrunnelser er basert på en undersøkelse av skolehistoriske tekster og læreplaner fra tidlig på 1800-tallet fram til vår tid. Jeg har også sett på forordene og forfatternes vektlegging av sangrepertoar og annet sang- og musikkfaglig innhold i de mest toneangivende sangbøkene fra samme periode. For å finne ut hvilke sanger elevene er blitt tilbudt og hvilke verdier sangene formidler, har jeg kartlagt repertoarvalget i tolv sangbokverk fra 1850 (Behrens’ Skolesangbog) til 2008 (Amsrud & Bjørnstads Sang i Norge). Artikkelen viser at begrunnelsene for sangfaget favner vidt og at både de og innholdet i sangbøkene har endret seg i takt med utviklingen i utdanningssystemet og i samfunnet forøvrig. Videreformidling av sentrale sanger i norsk kulturarv har selvsagt stått sentralt. Men sangfaget har også befattet seg med opplæring i musikkteori, notelære og stemmepleie, og det har hatt som oppgave å utvikle kvalitetsbevissthet, samhold og fellesskap i tillegg til å bidra til læring og trivsel i andre fag. Når det gjelder repertoarvalg, har utviklingen gått fra en hovedvekt på sanger med et religiøst og oppdragende innhold via nasjonale sanger til en stadig økende andel ”blott-til-lyst-sanger” og sanger fra populærmusikkens område. Til tross for at repertoarvalget har endret seg, er det mange sanger som går igjen gjennom hele perioden. Med referanse til en definisjon av kanon som ”stabile forekomster” identifiserer artikkelen 34 sanger som kan sies å utgjøre en del av ”den norske sangskatten”.
Keywords
